Jeg samla på litt for mye da jeg var liten. Det vil jeg slutte med. Det er en grense for hvor mye skrot man kan ha uten å få hodepine av det.
I 2012 kvitta jeg meg med det hundre år gamle Pianoet, som ikke lenger lot seg stemme og som hadde noen dårlige tangenter.
Det var et veldig tungt piano. Flyttemannskapet sa at det var tyngre enn vanlige pianoer. Det var gammelt, og på den tida det blei bygd, blei det sikkert brukt mye mer metall enn det som var nødvendig. Resultatet var jo et piano som varte ekstra lenge, men som dessverre kunne ødelegge mange rygger i sin lange levetid.
Pianoet hadde fire små hjul, og da jeg henta det hos den forrige eieren, sto hvert hjul hver på sin lille treplate. Det var for å beskytte gulvet. Jeg fikk med meg treplatene og da jeg kom hjem, rulla vi pianoet oppå dem. Det viste seg heldigvis å ikke være nødvendig. Gulvet i stua er såpass hardt at pianoet kunne plasseres direkte på gulvet uten at hjula sank ned eller laga riper. Det var mye penere slik, og så ble det mulig å rulle pianoet frem når det skulle støvsuges. Veldig fint.
Pianoet var svartmalt. Noen steder hadde malinga sprukket, og det så ut til å være hvitmalt under. Under hvitmalinga kunne det se ut til å være lakkert treverk. Jeg tror pianoet hadde sett penere ut dersom det ikke hadde fått så mye maling. Den svarte malinga var ujevn, som om det skulle vært litt sand eller små luftbobler i den.
Et så gammelt piano er ikke lett å få solgt. Den lokale pianostemmeren likte ikke å stemme det, og han sa at han antagelig var den eneste pianostemmeren han selv kjente til som tok seg bryet med å gjøre det. Dersom pianoet skulle bli i brukbar stand igjen, måtte strengene byttes, sa han. Det var en jobb som ville tatt flere uker, og pianoet måtte i så fall blitt levert til et pianoverksted. Det var det ikke verdt.
Så lenge jeg hadde pianoet, spilte jeg på det med glede. Spesielt da jeg var hjemme alene og naboen var bortreist. Det var ikke noe god lydisolering mellom oss og naboen, som har stue på andre sida av veggen, og jeg liker ikke å spille samtidig som jeg tenker på at naboen sitter og venter på at jeg skal bli ferdig så det skal bli stille i stua. Pianoet var kanskje litt skranglete, men det hadde en klar og brei lyd som antagelig kunne høres lang vei. Pedalen fungerte som den skulle, og den la ingen demper på lyden.
De to lysestakene mangla.
Pianostemmeren sa at de originale lysestakene var mye mer verdt enn hele pianoet. Jeg vurderte å kjøpe nye, falske lysestaker, men det blei det ikke noe av. I stedet plasserte jeg en gammel pianolampe, som jeg fikk av mamma, midt på pianolokket.
Da jeg til slutt hadde bestemt meg for å kaste ut pianoet, og annonsa mi hadde liggi ute på finn en stund, viste det seg at det var vanskelig å finne seriøse personer å gi det til. Jeg skulle i utgangspunktet gi det bort gratis mot at det blei henta. Da kunne jeg spare kostnaden til flyttemannskapene for å bære pianoet til fyllinga.
Til slutt var det en person som villa ha pianoet til pynt i et kontorfellesskap. Hun holdt på å trekke seg fordi det viste seg at det ville koste noen tusenlapper å flytte pianoet ut herfra og inn på kontoret. Derfor steppa jeg inn og betalte litt av kostnaden for flyttinga. Det var en billigere løsning enn å få flytta pianoet til dynga, og dessuten kan det fine, gamle pianoet leve en stund til før det smadres til en kvisthaug og metallbiter.
Da jeg hadde gitt det bort, savna jeg gleden med å spille piano, så jeg kjøpte et elektrisk piano i stedet. Det er lite og lett, slik at jeg kan bære det selv. Det tar mye mindre plass og det er velstemt til en hver tid.
Dessverre har stua i mellomtida blitt fylt opp med andre ting, silk at det nye pianoet ikke har noe annet sted å være enn i en mørk krok på soverommet. Det er litt trist, men det er greit, for når jeg tar på meg øreklokkene og kobler dem til pianoet, kan jeg spille så høyt jeg vil uten å bekymre meg for at naboer sitter og irriterer seg, og da kan jeg og pianoet mitt late som om vi er hvor som helst i hele verden.
