Jeg tror verden blir tung å leve i hvis man eier for mange ting. Særlig hvis det er store, tunge ting som man ikke har noe særlig bruk for. Derfor solgte jeg motorsykkelen min.
Jeg hadde uansett skaffet meg bil, og jeg trengte absolutt ikke begge deler, selv om jeg elsket å kjøre motorsykkel.
Det var en Yamaha Cygnus 125 ccm scooter-motorsykkel. Den sto ute på asfalten om sommeren, og jeg kjørte den opp på ei rampe og inn i boden om vinteren. En gang kom snøen så fort at jeg ikke rakk å kjøre scooteren inn i boden.
Asfalten tålte ikke vekta der den sto om sommeren, og sykkelstøtta sank gjennom asfalten og laget hull i bakken. Jeg gjorde det til en vane å legge ei plate under støtta. Det var tider. Jeg husker det godt. Jeg fant ut nøyaktig hvor den plata måtte ligge før jeg vippet ned støtta, for at støtta skulle treffe når jeg dro sykkelen bakover. Det er godt å være ferdig med den rutina.
I følge sykkelens dataark som jeg fant på Internett, var maksfarten 111 km/t, men jeg er ganske sikker på at det sto 115 km/t på speedometeret en gang eller to da jeg kjørte på E18. Akkurat passe fart til å holde følge med trafikken.
Nøkkelhullet hadde en ekstra beskyttelse med en merkelig innretning som måtte åpnes med baksiden av nøkkelen før nøkkelen kunne settes inn.
Det var ikke mye galt med denne motorsykkelen. Motoren var lett å starte med den elektriske starteren. Det var bare å holde inne bremsene og trykke på en knapp. Alle lysa fungerte, men jeg tok likevel en sjekk hver dag før jeg kjørte av gårde. I tillegg sjekka jeg daglig at dekka var uten skader og at bremsene var stramme og effektive. Det var aldri noe problemer.
En gang etter en lang vinter ville ikke motoren starte. Det var ikke noe futt i den elektriske starteren. Jeg tok ut batteriet og kjøpte et nytt batteri av en scooter-forhandler. Han var sjokkert. Han hadde ikke sett et så kraftig batteri i en så liten scooter før, men så var jo ikke dette noe vanlig 50 ccm-scooter heller. Jeg hadde en sånn en en gang. Motoren klarte ikke å kjøre opp lange bakker uten å stoppe av utmattelse. Det var derfor jeg tok lappen på motorsykkel, og kjøpte meg akkurat det jeg hadde lyst på: En grå, liten scooter, som kunne kjøre holde farten på alle veier i hele landet uten å bli forbikjørt, som var lett å vedlikeholde, og som hadde plass til hele hjelmen i hulrommet under setet. Da jeg satte inn det nye batteriet, var sykkelen god som ny. I tillegg kjøpte jeg meg en batterilader, slik at jeg ikke skulle trenge å bytte batteri igjen på mange år.
Den eneste skaden jeg fikk på sykkelen, var da jeg parkerte på et busstopp utenfor banken. Jeg gikk over gata og inn i banken. Noen få minutter senere kom jeg tilbake, og da sto det en bil parkert foran sykkelen. Den sto veldig tett inntil, og noen vitner sa til meg at hun hadde kjørt på scooteren. Jeg ble sint, og venta til hun kom tilbake til bilen. Hun hadde ikke veltet scooteren, men hun hadde ripa opp skjermen på forhjulet så det var en lang, hvit stripe i den ellers mørkegrå, metallic-fargede plastskjermen. Heldigvis var det plast, så den ikke kunne ruste.
Jeg sa i fra til dama at hun hadde laga ripe i motorsykkelen min, og hun virka forbauset og visste antagelig ikke om hun skulle beklage ulykken eller le og kjøre sin vei. Hun sa at hun kjente meg igjen. Du er fra Brunlanes du, er du ikke? Jeg bekrefta. Hun sa at dette her ikke var noe problem og at jeg kjente henne fordi hun bodde i Helgeroa. Så satte hun seg inn bilen og stakk fra åstedet. Det var frekt. Jeg synes hun burde lære seg å kjøre bil, eller la den stå hjemme.
Sommeren 2011 la jeg ut på langtur. Det skulle være samling for kjøpmenn fra Narvesen-butikker i sørlige Norge. Alle skulle møtes på et møterom på Skottevig Feriesenter mellom Lillesand og Kristiansand. Jeg hadde scooteren som Plan B, da jeg avtale med en annen kjøpmann i Larvik om at vi skulle kjøre sammen. Alt var pakka og klart, men ti minutter før vi skulle møtes fikk jeg beskjed om at han ikke skulle dra likevel. Det var han som skulle stille opp med bil og kjøre oss ned, så jeg måtte finne en helt annen måte å komme med til sørlandet på.
Plan B.
Jeg dro hjem og pakka veldig lett. Alt jeg tok med fikk plass i en liten sekk, pluss et ekstra skift med kjørehansker som jeg la i bagasjerommet under setet på sykkelen, i tilfelle det kom til å regne. Hanskene er det første som blir vått når det regner, og det er deilig å skifte til tørre hansker.
På veien ned til Skottevik stoppa jeg på bensinstasjonen i Fianesvingen og tok bilde av scooteren.
Jeg kom meg fram i tide, bare 10 minutter etter at samlingen startet. Jeg parkerte sykkelen utenfor møtelokalet og sneik meg inn bakveien. Da møtet var ferdig og jeg fortalte et par bekjente kjøpmenn hvordan jeg hadde kommet med ned dit fra Larvik, var det ei som ikke trodde meg. Jeg pekte på scooteren, men hun lo og ba meg slutte å tulle.
Hun tror meg fremdeles ikke, så vidt jeg vet.
Etter en kveld med grillmat og en overnatting i Skottevik dro vi hjem. Det regnte så vidt litt på veien, men jeg bytta mellom de to parene med hansker som jeg hadde. Dermed klarte jeg meg fint hele veien hjem. Vi blei lova at utgifter til reisa skulle bli betalt av hovedkontoret, og jeg sendte faktura på reiseutgiftene, som vi skulle gjøre. Dessverre fant jeg aldri noe i regnskapet som antydet at fakturaen blei betalt, og jeg mistenker at kjeden lot den bli borte og glemt i all stillhet. Ingen respekt for scootere.
Sommeren 2014 fikk jeg ikke lønn, siden jeg hadde begynt i fast stilling, og jobben utbetaler feriepenger i stedet for lønn om sommeren. Jeg fikk bare 1.400,- i feriepenger siden jeg hadde vært selvstendig næringsdrivende nesten hele det forrige året. Derfor kom pengene fra salget av motorsykkelen veldig godt med.
17.06.2014 solgte jeg min kjære, grå scooter til en mann med tilhenger. Han stroppet den fast på tilhengeren og kjørte av gårde. Hjelm og dress hadde han selv, og jeg sto igjen med alt MC-utstyret mens han forsvant nedover gata og langt vekk med motorsykkelen. Jeg tror han kommer til å få mye glede av den, han også, og siden motorsykkelen har stått nesten urørt i åtte måneder siden jeg skaffet meg bil, så er den absolutt klar for en verden full av nye eventyr.
Sånn var det.
Forsikringen på scooteren ble jeg kvitt den 01.07.2014.
Jeg solgte MC-dressen et par måneder senere, nærmere bestemt 25.08.2014. Den gikk til en mann som kanskje burde hatt en størrelse større, men kanskje han justerer magestørrelsen et hakk ned i stedet.
Det er en lettelse å bli kvitt ting. Jeg skal bli kvitt mer enn dette, mye mer, men de tre første tinga var de tre største tinga:
- Jobben som selvstendig næringsdrivende, og samtidig dødsforsikringa som jeg betalte på hver måned så lenge jeg holdt på, uten at det gjorde noe nytte.
- Det store, tunge pianoet som ingen ville ha, og som hadde gitt meg store problemer dersom jeg skulle finne på å flytte.
- MC-pakka med dress, MC, forsikring og andre utgifter som reparasjoner, veiavgift og litt bensin. Den brukte ikke mye bensin, kanskje rundt 150 kroner i måneden, men det er også en utgift, og nå er jeg kvitt den.
