Mitt prosjekt, som handler som å kvitte seg med ting, begynte med kjøpmannsjobben. Jeg søkte på jobben som kjøpmann i 2010, på jakt etter en karriere som jeg kunne være stolt av og muligheten til å ta mine egne valg for å forme hverdagen etter mitt eget ønske.
Jeg fikk tilslaget og starta virksomheten min i månedskiftet februar-mars 2011.
To og et halvt år senere var jeg sliten. Høsten 2012 bestemte jeg meg for å slutte. Jeg ville kvitte meg med jobben som kjøpmann, for å slippe å være sliten. Jeg følte at jeg ikke orket å gå i butikken eller finne på noe gøy etter jobb. Jeg kunne ikke dra på ferie, fordi det var noen oppgaver i butikken som jeg ikke klarte å overlate til andre, som det å bestille varer og bytte plakater når hele kjeden skulle presentere nye tilbud.
Jeg måtte slutte, men jeg var likevel klar for å gjøre en god jobb resten av tiden før kontrakten løp ut. Det var noen måneders oppsigelsestid, og jeg bestemte meg for at min siste arbeidsdag skulle være 30. november 2013. Da måtte oppsigelsen leveres i mai. Jeg begynte å telle ned dagene, og skrev på et ark som jeg hadde liggende i gangen hjemme. 388 dager, 387, 386, …
Tida gikk, og jeg ble bare mer sliten.
Jeg tenkte stadig på at jeg hadde bestemt meg for å slutte, og at jeg en dag til høsten endelig skulle få hvile ut. Da mars kom, bestemte jeg meg på nytt, og leverte oppsigelsen med det samme. Det var tidligere enn planlagt, men alt tyda på at det var bedre å få det gjort enn å vente enda lenger. Plutselig var det bare et halvt år igjen å vente.
Jeg sa i fra til mine ansatte, men kundene fikk ikke vite noe før det hadde gått en stund. Noen av dem fikk nok greie på at jeg skulle slutte, men da det bare vare noen få uker igjen og jeg tilfeldigvis nevnte for en kunde eller to at jeg snart kom til å slutte, så virket de overrasket. Kanskje det ikke gikk rykter likevel?
Jeg håper for kundenes skyld at noen av dem savner meg. Jeg håper jo at jeg gjorde kiosken til et hyggelig sted, selv om jeg kanskje en dag eller to i løpet av et år kunne ha en dårlig dag, og føle at det var behov for å være litt streng, selv om det kanskje ikke var behov for det likevel for alt jeg vet. 😉
I ettertid kan jeg uten tvil påstå at jeg savner en del ting ved jobben. Jeg savner ikke hvor sliten jeg ble, men det å kunne presentere en ryddig og velfylt butikk og hilse på faste kunder, som kunne stole på at vi åpnet butikken kl 06.00 hver morgen, slik som det sto på plakaten i vinduet. Det savner jeg. Jeg savner at det ble stilt forventninger som jeg kunne leve opp til. Jeg synes jeg var flink i jobben. Jeg bestilte varer som et geni, jeg og mine ansatte serverte mat på riktig måte og vi overholdt renholdsrutiner og oppbevaring av mat slik at både kunder og Mattilsynet ikke hadde noe å bekymre seg over, for at jeg vet. Mattilsynet var innom to ganger i løpet av tre og et halvt år, og de ga meg toppkarakter.
Min siste arbeidsdag ble 3. oktober 2013. Vi hadde varetelling og jeg ryddet med meg det jeg fant av personlige ting i butikken.
I tillegg til å bli kvitt jobben, ble jeg kvitt andre ting som følger med på lasset. Jeg var for eksempel ikke ansatt fordi jeg var selvstendig næringsdrivende. Da måtte jeg stå for det økonomiske ansvaret personlig, og måtte ta opp lån for å kjøpe varene i butikken. Det lånet er tilbakebetalt, slik at jeg er kvitt den bekymringen også. I tillegg tok jeg opp dødsfallsforsikring, for at ingen skulle behøve å ta over dette lånet dersom jeg skulle daue. Den forsikringa trenger jeg ikke lenger, og jeg fikk sagt den opp 30.06.2014. Det var jo lenge etter at jeg sluttet, men det føltes riktig å vente fordi det tok noen måneder før regnskapsføreren fikk sluttført og avsluttet regnskapet for butikken.
Jeg savner de ansatte. Jeg tror de hadde det bra da vi jobba sammen.
Jeg vet i hvertfall at jeg hadde det bra da jeg jobba sammen med dem.
