Blogg

April, uke 17, 2013:

Boden hadde stått der lenge og bare fylt seg opp med skrot. Jeg hadde hatt lyst til å tømme boden, men det var et stort prosjekt som jeg ikke kom i gang med. Dessuten hadde jeg ikke bil, så jeg tenkte å leie Søppeltaxi AS til å gjøre jobben. Dessverre hadde de et skjema som var litt for langt til at jeg gadd å fylle det ut, og dermed ble skrotet bare stående i boden. Helt til sommeren 2013.

Det var til slutt blitt helt fullt i boden, og noe måtte gjøres. Der sto den gamle stålampa som vi flytta med oss fra leiligheten i Telemark. Der sto den andre stålampa som vi fikk av noen i familien da den første lampa slutta å virke. Den nye lampa virka ikke den heller. Jeg klipte av ledningen med den fine pedalbryteren på, og tok vare på den. Den kunne jo være kjekt å ha til noe annet, tenkte jeg. Resten av lampa var søppel.

Rundt lampene sto det en brukket parasoll, et brukket tørkestativ til å ha i hagen, det store partyteltet vårt, som knakk under snøen fordi jeg aldri fikk somla meg til å ta av teltduken, plantepotter, tomme malingspann, noen gamle, elektriske artikler og en bråta med skrot fra jobben. Det var diverse stativer, hyller og såkalte sjokkselgere som jeg ikke ville kaste i det vanlige restavfallet på jobben. Dessuten kunne jeg bruke det som en gyldig grunn til å føre opp denne søppeltømmingen som en jobbkostnad.

Søppeltaxi sier at de kildesorterer avfallet. Det er bra; jeg vil ikke at malingrester og giftig avfall skal havne på feil sted og ende opp i drikkevannet. De tar betalt per kilo søppel, så jeg ga bort to av de tyngste tinga før jeg satte i gang: Et blåmalt avisstativ som var nesten 2 meter høyt, med ca 20 små hyller, og den store, tunge jernovnen som sto i stua da vi flytta inn.

Jeg lot noe ligge igjen i boden. Enkelte ting kunne kanskje ha litt verdi ennå. Gamle paraboltallerkener, billige hagemøbler i plast og noe skittent akvarieutstyr, blant annet. Kjekt å ha, kanskje. Resten sorterte jeg ut, og la det i en haug utenfor boden. Sjåføren lasta opp søppeltaxien og kjørte av sted.

Etter å ha stått i boden og tatt inn over meg den herlige følelsen av ryddighet, satte jeg i gang med å kategorisere det som var igjen. Hageutstyr i et hjørne. Maling i et annet. Diverse her og noe annet der. Deretter laga jeg noen fine merkelapper på PC-en, som jeg skreiv ut, laminerte og skrudde fast på veggene. Kanskje jeg slipper å få boden nedskrota igjen?

Det var godt å bli kvitt den vonde, gnagende følelsen av rotete bod. Mye mer ryddig i boden, litt mer ryddig i hodet.

April 2013:

I vår husholdning har vi forsøkt oss på kredittkort. Det kan fungere greit dersom man alltid betaler inn alt det man skylder på første regning, i stedet for å dele opp beløpet. En dag oppdaga jeg at vi hadde mista kontrollen. Et kredittkort var maksa ut og sto med en gjeld på 30.000 kroner. Det eneste som blei betalt var rentene, og lånet hadde vokst seg stort og vondt helt til det nådde maksgrensa.

Det likte jeg ikke.

Vi kunne ha gjort som de sykeste gjeldsslavene og betalt 400 kr i måneden resten av livet, men vi har delvis felles økonomi, og jeg nekter å bruke pengene våre på sånt.

Jeg blei sinna.

Jeg kunne pakka sakene mine og dratt min vei, men i stedet tok jeg opp problemet og sa: “Jeg kan betale de 30.000 for deg med sparepengene mine, hvis du gir meg kredittkortet slik at jeg kan klippe det i stykker, og du må love meg å aldri skaffe deg kredittkort igjen.”

Jeg er flink til å spare. Jeg klarer meg fint uten stort hus, dyr mat, øl, røyk, bil, kjæledyr og barn. Derfor klarte jeg å spare opp nok til å betale ut hele kredittkortgjelda.

Dette prosjektet tok flere uker. Jeg var sinna og lei fordi denne gjelda hadde dukka opp, og jeg fikk utløp for aggresjonen ved å skrive historier da jeg sto på jobben. Jeg skreiv i alle ledige øyeblikk jeg hadde, og siden jeg jobba i min egen bedrift, trengte jeg ikke å føle at jeg kasta bort arbeidstida. Jeg fikk jo ikke timelønn.

Her er historiene som jeg skreiv i april 2013:

—

Uke 14:

Jeg var ute på gåtur med en turkamerat i dag. Vi var ute og så på havet, men for å komme oss til turstedet kjørte vi bil. Da kjørte vi forbi en mann som gikk tur langs veien. Han er en lokal kjendis fordi han er så totalt løsrevet fra det moderne samfunnet som vi andre lever i. Folk flest har moderne ting som han ikke har. Vi har ofte en personlig telefon, som gjør at vi er tilgjengelige hele tida og aldri noen gang klarer å settes oss ned uten at telefonen plutselig kan ringe. Folk flest har også en rekke personlige gjøremål, som å vaske klær, sjekke posten og betale alle regningene som henger på kjøleskapet. I tillegg har nok de fleste et lån eller to, og en forpliktende jobb som de trenger for å kunne betale de forpliktende regningene.

Dette har ikke den vandrende mannen.

Jeg vet hva han heter, men jeg vil ikke skrive navnet hans her.

Han har ingen forpliktelser. Han har stort sett ingen ting å gjøre, bortsett fra primærbehovene som å spise og sove. Hvis ryktene er sanne, så sover han i et telt på stranda, og tjener penger til mat ved å pante flasker som han finner langs veien. Han går til byen, som ligger et par mil i fra der han bor. Han bruker tida på å nyte sollyset og naturen i vår naturskjønne kommune.

Han trives.

Han har sagt nei til alt.

Han har sikkert oppdaget, en gang for mange år siden, hvor stressende og fengslende samfunnet er, og selv om alle syntes han var gal, så sto han på sitt og satte sin egen frihet først.

Han er den mest frigjorte jeg vet om.

Jeg vil ikke bli som han.

Jeg har et mål om å bli litt friere, men ikke fullt så fri som ham.

Jeg vil bli kvitt unødvendige lån, unødvendige ting og unødvendige regninger, og bare holde meg til det som er nødvendig.

Hva er nødvendig? Her er noen eksempler på hva som er unødvendig:

Jeg har et unødvendig lån. Det er et kredittkortlån på nesten 30.000 kroner, og det koster meg omtrent 400 kroner i måneden i renter. Samtidig har jeg 30.000 kroner på sparekontoen, som gir meg ca 5 kroner i måneden i renteinntekter. Hvis jeg hadde brukt alle sparepengene mine på å betale ned kredittkortlånet, så hadde jeg spart ca 395 kroner i renter hver måned. Bør jeg gjøre det? Ja. Har jeg gjort det? Nei, ikke ennå.

Jeg har også noen unødvendige telefonsamtaler. Noen av dem har jeg skrevet om før, men i tillegg kommer telefonsalg. Telefonselgere vil bare selge meg ting som jeg ikke har bruk for. Vil jeg bli med i porselensklubben og få figurer tilsendt i posten? Ikke? Hva om det er veldig billig? Nei, takk. Ikke engang om den første figuren er gratis, sammen med en gratis kulepenn i velkomstgave.

Hva med unødvendige regninger? Har jeg det? Jeg hadde det. Jeg abonnerte på Nemi en stund, fordi det er et veldig fint blad. Jeg liker tengningene. Jeg leste en del av dem, men etterhvert blei de liggende og samle seg opp uten at jeg leste dem. Flere blader kom og flere regninger kom. Det var unødvendig.

På jobben har jeg lært å sette konkrete mål. Det å bli friere er et abstrakt mål. Man kan ikke oppnå det uten å formulere det som et konkret mål, eller flere konkrete delmål. Hva skal jeg gjøre for å bli friere?

Delmål 1: Betale ned kredittkortlånet. Da mister jeg sparepengene, men vi sparer likevel penger på det. Dersom jeg setter de 395 kronene i banken hver måned, vil jeg før eller siden ende opp med en sparekonto med 30.000 kroner igjen. Det høres nesten for godt ut til å være sant.

—

Uke 15:

Forrige uke satte jeg meg et mål om å bli kvitt all kredittkortgjeld, og jada, jeg har faktisk gjort noe med det. Vi har felles økonomi til å dekke sånne utgifter som renter på kredittkortgjeld, og derfor regner jeg dette som min egen gjeld, selv om det ikke står i mitt navn. Jeg har tatt opp temaet på nytt, og denne gangen føles det mer virkelig. Vi ble enige om å bli kvitt denne gjelda når neste regning kommer.

—

Uke 16:

Det viste seg å bli litt knotete å få betalt ned gjelda. Vi var enige om at jeg skulle få lov til å betale resten av lånet når neste regning kom. Regningen var sendt på e-faktura som jeg ikke kunne betale fordi den ikke sto i mitt navn. Jeg har overført beløpet, og venter på at hele regningen skal bli betalt som avtalt.

Så skal jeg brenne kredittkortet.

—

Uke 17:

Det ser ut til at kredittkortgjelda har blitt betalt ned. Jeg har klippet kredittkortet i to. Det var et mastercard.

Da gjenstår det bare fem lån i fire forskjellige banker. Jeg liker ikke å måtte forholde meg til så mange forskjellige banker, så jeg holder på med å samle noen av dem i én bank. Såkalt refinansiering. Det vil dessuten gi en bedre rente.

Mitt prosjekt, som handler som å kvitte seg med ting, begynte med kjøpmannsjobben. Jeg søkte på jobben som kjøpmann i 2010, på jakt etter en karriere som jeg kunne være stolt av og muligheten til å ta mine egne valg for å forme hverdagen etter mitt eget ønske.

Jeg fikk tilslaget og starta virksomheten min i månedskiftet februar-mars 2011.

To og et halvt år senere var jeg sliten. Høsten 2012 bestemte jeg meg for å slutte. Jeg ville kvitte meg med jobben som kjøpmann, for å slippe å være sliten. Jeg følte at jeg ikke orket å gå i butikken eller finne på noe gøy etter jobb. Jeg kunne ikke dra på ferie, fordi det var noen oppgaver i butikken som jeg ikke klarte å overlate til andre, som det å bestille varer og bytte plakater når hele kjeden skulle presentere nye tilbud.

Jeg måtte slutte, men jeg var likevel klar for å gjøre en god jobb resten av tiden før kontrakten løp ut. Det var noen måneders oppsigelsestid, og jeg bestemte meg for at min siste arbeidsdag skulle være 30. november 2013. Da måtte oppsigelsen leveres i mai. Jeg begynte å telle ned dagene, og skrev på et ark som jeg hadde liggende i gangen hjemme. 388 dager, 387, 386, …

Tida gikk, og jeg ble bare mer sliten.

Jeg tenkte stadig på at jeg hadde bestemt meg for å slutte, og at jeg en dag til høsten endelig skulle få hvile ut. Da mars kom, bestemte jeg meg på nytt, og leverte oppsigelsen med det samme. Det var tidligere enn planlagt, men alt tyda på at det var bedre å få det gjort enn å vente enda lenger. Plutselig var det bare et halvt år igjen å vente.

Jeg sa i fra til mine ansatte, men kundene fikk ikke vite noe før det hadde gått en stund. Noen av dem fikk nok greie på at jeg skulle slutte, men da det bare vare noen få uker igjen og jeg tilfeldigvis nevnte for en kunde eller to at jeg snart kom til å slutte, så virket de overrasket. Kanskje det ikke gikk rykter likevel?

Jeg håper for kundenes skyld at noen av dem savner meg. Jeg håper jo at jeg gjorde kiosken til et hyggelig sted, selv om jeg kanskje en dag eller to i løpet av et år kunne ha en dårlig dag, og føle at det var behov for å være litt streng, selv om det kanskje ikke var behov for det likevel for alt jeg vet. 😉

I ettertid kan jeg uten tvil påstå at jeg savner en del ting ved jobben. Jeg savner ikke hvor sliten jeg ble, men det å kunne presentere en ryddig og velfylt butikk og hilse på faste kunder, som kunne stole på at vi åpnet butikken kl 06.00 hver morgen, slik som det sto på plakaten i vinduet. Det savner jeg. Jeg savner at det ble stilt forventninger som jeg kunne leve opp til. Jeg synes jeg var flink i jobben. Jeg bestilte varer som et geni, jeg og mine ansatte serverte mat på riktig måte og vi overholdt renholdsrutiner og oppbevaring av mat slik at både kunder og Mattilsynet ikke hadde noe å bekymre seg over, for at jeg vet. Mattilsynet var innom to ganger i løpet av tre og et halvt år, og de ga meg toppkarakter.

Min siste arbeidsdag ble 3. oktober 2013. Vi hadde varetelling og jeg ryddet med meg det jeg fant av personlige ting i butikken.

I tillegg til å bli kvitt jobben, ble jeg kvitt andre ting som følger med på lasset. Jeg var for eksempel ikke ansatt fordi jeg var selvstendig næringsdrivende. Da måtte jeg stå for det økonomiske ansvaret personlig, og måtte ta opp lån for å kjøpe varene i butikken. Det lånet er tilbakebetalt, slik at jeg er kvitt den bekymringen også. I tillegg tok jeg opp dødsfallsforsikring, for at ingen skulle behøve å ta over dette lånet dersom jeg skulle daue. Den forsikringa trenger jeg ikke lenger, og jeg fikk sagt den opp 30.06.2014. Det var jo lenge etter at jeg sluttet, men det føltes riktig å vente fordi det tok noen måneder før regnskapsføreren fikk sluttført og avsluttet regnskapet for butikken.

Jeg savner de ansatte. Jeg tror de hadde det bra da vi jobba sammen.

Jeg vet i hvertfall at jeg hadde det bra da jeg jobba sammen med dem.

Jeg tror verden blir tung å leve i hvis man eier for mange ting. Særlig hvis det er store, tunge ting som man ikke har noe særlig bruk for. Derfor solgte jeg motorsykkelen min.

Jeg hadde uansett skaffet meg bil, og jeg trengte absolutt ikke begge deler, selv om jeg elsket å kjøre motorsykkel.

Det var en Yamaha Cygnus 125 ccm scooter-motorsykkel. Den sto ute på asfalten om sommeren, og jeg kjørte den opp på ei rampe og inn i boden om vinteren. En gang kom snøen så fort at jeg ikke rakk å kjøre scooteren inn i boden.

Asfalten tålte ikke vekta der den sto om sommeren, og sykkelstøtta sank gjennom asfalten og laget hull i bakken. Jeg gjorde det til en vane å legge ei plate under støtta. Det var tider. Jeg husker det godt. Jeg fant ut nøyaktig hvor den plata måtte ligge før jeg vippet ned støtta, for at støtta skulle treffe når jeg dro sykkelen bakover. Det er godt å være ferdig med den rutina.

I følge sykkelens dataark som jeg fant på Internett, var maksfarten 111 km/t, men jeg er ganske sikker på at det sto 115 km/t på speedometeret en gang eller to da jeg kjørte på E18. Akkurat passe fart til å holde følge med trafikken.

Nøkkelhullet hadde en ekstra beskyttelse med en merkelig innretning som måtte åpnes med baksiden av nøkkelen før nøkkelen kunne settes inn.

Det var ikke mye galt med denne motorsykkelen. Motoren var lett å starte med den elektriske starteren. Det var bare å holde inne bremsene og trykke på en knapp. Alle lysa fungerte, men jeg tok likevel en sjekk hver dag før jeg kjørte av gårde. I tillegg sjekka jeg daglig at dekka var uten skader og at bremsene var stramme og effektive. Det var aldri noe problemer.

En gang etter en lang vinter ville ikke motoren starte. Det var ikke noe futt i den elektriske starteren. Jeg tok ut batteriet og kjøpte et nytt batteri av en scooter-forhandler. Han var sjokkert. Han hadde ikke sett et så kraftig batteri i en så liten scooter før, men så var jo ikke dette noe vanlig 50 ccm-scooter heller. Jeg hadde en sånn en en gang. Motoren klarte ikke å kjøre opp lange bakker uten å stoppe av utmattelse. Det var derfor jeg tok lappen på motorsykkel, og kjøpte meg akkurat det jeg hadde lyst på: En grå, liten scooter, som kunne kjøre holde farten på alle veier i hele landet uten å bli forbikjørt, som var lett å vedlikeholde, og som hadde plass til hele hjelmen i hulrommet under setet. Da jeg satte inn det nye batteriet, var sykkelen god som ny. I tillegg kjøpte jeg meg en batterilader, slik at jeg ikke skulle trenge å bytte batteri igjen på mange år.

Den eneste skaden jeg fikk på sykkelen, var da jeg parkerte på et busstopp utenfor banken. Jeg gikk over gata og inn i banken. Noen få minutter senere kom jeg tilbake, og da sto det en bil parkert foran sykkelen. Den sto veldig tett inntil, og noen vitner sa til meg at hun hadde kjørt på scooteren. Jeg ble sint, og venta til hun kom tilbake til bilen. Hun hadde ikke veltet scooteren, men hun hadde ripa opp skjermen på forhjulet så det var en lang, hvit stripe i den ellers mørkegrå, metallic-fargede plastskjermen. Heldigvis var det plast, så den ikke kunne ruste.

Jeg sa i fra til dama at hun hadde laga ripe i motorsykkelen min, og hun virka forbauset og visste antagelig ikke om hun skulle beklage ulykken eller le og kjøre sin vei. Hun sa at hun kjente meg igjen. Du er fra Brunlanes du, er du ikke? Jeg bekrefta. Hun sa at dette her ikke var noe problem og at jeg kjente henne fordi hun bodde i Helgeroa. Så satte hun seg inn bilen og stakk fra åstedet. Det var frekt. Jeg synes hun burde lære seg å kjøre bil, eller la den stå hjemme.

Sommeren 2011 la jeg ut på langtur. Det skulle være samling for kjøpmenn fra Narvesen-butikker i sørlige Norge. Alle skulle møtes på et møterom på Skottevig Feriesenter mellom Lillesand og Kristiansand. Jeg hadde scooteren som Plan B, da jeg avtale med en annen kjøpmann i Larvik om at vi skulle kjøre sammen. Alt var pakka og klart, men ti minutter før vi skulle møtes fikk jeg beskjed om at han ikke skulle dra likevel. Det var han som skulle stille opp med bil og kjøre oss ned, så jeg måtte finne en helt annen måte å komme med til sørlandet på.

Plan B.

Jeg dro hjem og pakka veldig lett. Alt jeg tok med fikk plass i en liten sekk, pluss et ekstra skift med kjørehansker som jeg la i bagasjerommet under setet på sykkelen, i tilfelle det kom til å regne. Hanskene er det første som blir vått når det regner, og det er deilig å skifte til tørre hansker.

På veien ned til Skottevik stoppa jeg på bensinstasjonen i Fianesvingen og tok bilde av scooteren.

Jeg kom meg fram i tide, bare 10 minutter etter at samlingen startet. Jeg parkerte sykkelen utenfor møtelokalet og sneik meg inn bakveien. Da møtet var ferdig og jeg fortalte et par bekjente kjøpmenn hvordan jeg hadde kommet med ned dit fra Larvik, var det ei som ikke trodde meg. Jeg pekte på scooteren, men hun lo og ba meg slutte å tulle.

Hun tror meg fremdeles ikke, så vidt jeg vet.

Etter en kveld med grillmat og en overnatting i Skottevik dro vi hjem. Det regnte så vidt litt på veien, men jeg bytta mellom de to parene med hansker som jeg hadde. Dermed klarte jeg meg fint hele veien hjem. Vi blei lova at utgifter til reisa skulle bli betalt av hovedkontoret, og jeg sendte faktura på reiseutgiftene, som vi skulle gjøre. Dessverre fant jeg aldri noe i regnskapet som antydet at fakturaen blei betalt, og jeg mistenker at kjeden lot den bli borte og glemt i all stillhet. Ingen respekt for scootere.

Sommeren 2014 fikk jeg ikke lønn, siden jeg hadde begynt i fast stilling, og jobben utbetaler feriepenger i stedet for lønn om sommeren. Jeg fikk bare 1.400,- i feriepenger siden jeg hadde vært selvstendig næringsdrivende nesten hele det forrige året. Derfor kom pengene fra salget av motorsykkelen veldig godt med.

17.06.2014 solgte jeg min kjære, grå scooter til en mann med tilhenger. Han stroppet den fast på tilhengeren og kjørte av gårde. Hjelm og dress hadde han selv, og jeg sto igjen med alt MC-utstyret mens han forsvant nedover gata og langt vekk med motorsykkelen. Jeg tror han kommer til å få mye glede av den, han også, og siden motorsykkelen har stått nesten urørt i åtte måneder siden jeg skaffet meg bil, så er den absolutt klar for en verden full av nye eventyr.

Sånn var det.

Forsikringen på scooteren ble jeg kvitt den 01.07.2014.

Jeg solgte MC-dressen et par måneder senere, nærmere bestemt 25.08.2014. Den gikk til en mann som kanskje burde hatt en størrelse større, men kanskje han justerer magestørrelsen et hakk ned i stedet.

Det er en lettelse å bli kvitt ting. Jeg skal bli kvitt mer enn dette, mye mer, men de tre første tinga var de tre største tinga:

1. Jobben som selvstendig næringsdrivende, og samtidig dødsforsikringa som jeg betalte på hver måned så lenge jeg holdt på, uten at det gjorde noe nytte.
2. Det store, tunge pianoet som ingen ville ha, og som hadde gitt meg store problemer dersom jeg skulle finne på å flytte.
3. MC-pakka med dress, MC, forsikring og andre utgifter som reparasjoner, veiavgift og litt bensin. Den brukte ikke mye bensin, kanskje rundt 150 kroner i måneden, men det er også en utgift, og nå er jeg kvitt den.

Det hender at jeg tar vare på ting som jeg egentlig ikke trenger.

Jeg kjøpte en t-skjorte på sjongleringsfestivalen i Danmark i 2003. Den tok jeg vare på selv om den var i størrelse Large, og jeg passer best i Small eller Medium.

T-skjorta var svart, og motivet var tegna med spraybokser av en kunstner som solgte t-skjorter på festivalen; sjongleringsfestivalen EJC i Svendborg i Danmark i 2003, Google-koordinater 55.058988, 10.575165.

Han hadde tegna tre lysende, røde sjongleringsballer som fløy rundt som ville raketter i verdensrommet. Veldig fint, men litt for teit å gå med. Selv på en dag med sol og sjonglering.

Jeg kjøpte t-skjorta på den samme haugen som vi satt på da vi så en forestilling med tre performance-artister. Jeg husket ikke hva gruppa het, men i ettertid fant jeg navnet på Internett, de het Cirq’ulation Locale.

Se bilde.

Elleve år etter at jeg kjøpte t-skjorta, nærmere bestemt 8. juni 2014, leverte jeg den til klesinnsamling? Da er den borte. Jeg er kvitt den. Den var ikke slitt i stykker eller skitten. Den var bare for stor og upassende.

Jeg trenger ikke t-skjorta for å huske hvor fint det var på festivalen i Danmark.

Jeg samla på litt for mye da jeg var liten. Det vil jeg slutte med. Det er en grense for hvor mye skrot man kan ha uten å få hodepine av det.

I 2012 kvitta jeg meg med det hundre år gamle Pianoet, som ikke lenger lot seg stemme og som hadde noen dårlige tangenter.

Det var et veldig tungt piano. Flyttemannskapet sa at det var tyngre enn vanlige pianoer. Det var gammelt, og på den tida det blei bygd, blei det sikkert brukt mye mer metall enn det som var nødvendig. Resultatet var jo et piano som varte ekstra lenge, men som dessverre kunne ødelegge mange rygger i sin lange levetid.

Pianoet hadde fire små hjul, og da jeg henta det hos den forrige eieren, sto hvert hjul hver på sin lille treplate. Det var for å beskytte gulvet. Jeg fikk med meg treplatene og da jeg kom hjem, rulla vi pianoet oppå dem. Det viste seg heldigvis å ikke være nødvendig. Gulvet i stua er såpass hardt at pianoet kunne plasseres direkte på gulvet uten at hjula sank ned eller laga riper. Det var mye penere slik, og så ble det mulig å rulle pianoet frem når det skulle støvsuges. Veldig fint.

Pianoet var svartmalt. Noen steder hadde malinga sprukket, og det så ut til å være hvitmalt under. Under hvitmalinga kunne det se ut til å være lakkert treverk. Jeg tror pianoet hadde sett penere ut dersom det ikke hadde fått så mye maling. Den svarte malinga var ujevn, som om det skulle vært litt sand eller små luftbobler i den.

Et så gammelt piano er ikke lett å få solgt. Den lokale pianostemmeren likte ikke å stemme det, og han sa at han antagelig var den eneste pianostemmeren han selv kjente til som tok seg bryet med å gjøre det. Dersom pianoet skulle bli i brukbar stand igjen, måtte strengene byttes, sa han. Det var en jobb som ville tatt flere uker, og pianoet måtte i så fall blitt levert til et pianoverksted. Det var det ikke verdt.

Så lenge jeg hadde pianoet, spilte jeg på det med glede. Spesielt da jeg var hjemme alene og naboen var bortreist. Det var ikke noe god lydisolering mellom oss og naboen, som har stue på andre sida av veggen, og jeg liker ikke å spille samtidig som jeg tenker på at naboen sitter og venter på at jeg skal bli ferdig så det skal bli stille i stua. Pianoet var kanskje litt skranglete, men det hadde en klar og brei lyd som antagelig kunne høres lang vei. Pedalen fungerte som den skulle, og den la ingen demper på lyden.

De to lysestakene mangla.

Pianostemmeren sa at de originale lysestakene var mye mer verdt enn hele pianoet. Jeg vurderte å kjøpe nye, falske lysestaker, men det blei det ikke noe av. I stedet plasserte jeg en gammel pianolampe, som jeg fikk av mamma, midt på pianolokket.

Da jeg til slutt hadde bestemt meg for å kaste ut pianoet, og annonsa mi hadde liggi ute på finn en stund, viste det seg at det var vanskelig å finne seriøse personer å gi det til. Jeg skulle i utgangspunktet gi det bort gratis mot at det blei henta. Da kunne jeg spare kostnaden til flyttemannskapene for å bære pianoet til fyllinga.

Til slutt var det en person som villa ha pianoet til pynt i et kontorfellesskap. Hun holdt på å trekke seg fordi det viste seg at det ville koste noen tusenlapper å flytte pianoet ut herfra og inn på kontoret. Derfor steppa jeg inn og betalte litt av kostnaden for flyttinga. Det var en billigere løsning enn å få flytta pianoet til dynga, og dessuten kan det fine, gamle pianoet leve en stund til før det smadres til en kvisthaug og metallbiter.

Da jeg hadde gitt det bort, savna jeg gleden med å spille piano, så jeg kjøpte et elektrisk piano i stedet. Det er lite og lett, slik at jeg kan bære det selv. Det tar mye mindre plass og det er velstemt til en hver tid.

Dessverre har stua i mellomtida blitt fylt opp med andre ting, silk at det nye pianoet ikke har noe annet sted å være enn i en mørk krok på soverommet. Det er litt trist, men det er greit, for når jeg tar på meg øreklokkene og kobler dem til pianoet, kan jeg spille så høyt jeg vil uten å bekymre meg for at naboer sitter og irriterer seg, og da kan jeg og pianoet mitt late som om vi er hvor som helst i hele verden.